Liten operasjon i morgen

Daniel skal på sykehuset i morgen for å få hudtransplantasjon. Han har to relativt store (ikke i forhold til hvor store de var) sår. Et på venstre underarm og et under venstre legg. Ingen av de vil gro. Trolig pga noe som kalles for "hypergranulasjon". Det er når det blir for mye vev, og selve såret blir en  klump som står ut. Det er ikke farlig (såvidt jeg har blitt fortalt), og han skal jo få hudtransplantasjon i morgen, så kanskje de gjør noe med det også da.

Men uansett, det skal bli godt for han å bade igjen. Han har dusja noen få ganger siden september.

 

Pga. dette med operasjonen så kan han ikke ta de blodfortynnende pillene sine dagene før. Så siden fredag har jeg satt sprøyter på han med noe annet som er trygt. Har aldri satt sprøyter på noen før. Ikke meg selv engang. Men det går kjempe fint.

Jeg skal jo søke meg inn på sykepleien etterhvert (jeg vil bli jordmor), så da er det jo kjekt at jeg har litt personlig erfaring fra sår-stell, sette sprøyter, og generelt mye av det sykepleierne driver med. Etter alle de ukene på sykehus så får man jo med seg litt.

 

Nå skal jeg snart legge meg, for vi må opp tidlig. Må møte på sykehuset kl 7(!!).

 




Godt nyttår fra Daniel!

Hei alle sammen :)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Det har liksom gått i ett den siste tiden. Men jeg kan si så mye som at det går kjempe bra. Daniel er hjemme, og har vært det siden midten av november :)

Han har hatt mye fremgang. Han er helt fri for sopp, og infeksjoner. Han fikk protesen sin, og den har han hatt i ca 1.5 måneder nå, og han er kjempe flink. Gjett hva? Han går som bare det, OG løper. Hoppe klarer han også.

Koordinasjonen og balansen er ikke på topp, men det bedrer seg det også. Her om dagen var vi i butikken i hvertfall 30 min, og da løp han rundt stort sett hele tiden, uten å bli bært eller sitte. DET er imponerende.

Språket kommer seg det også. Han har veldig mange grunnleggende ord, som "hei", "der", "se", "jeg", "meg", "den", "og", og flere andre. De siste ordene han har lært å si er "mamma", "han", "takk" og "pappa". Han er såå flink. Disse ordene jeg har nevnt nå er ord som han kan gjenta hvis vi spør. Men han har også sakt mye som er litt spontant, men det vil han ikke si igjen. Kanskje han er redd for å prøve og feile, eller kanskje han bare ikke vet hvordan han gjorde det. Uansett, så er han utrolig flink. Han er virkelig et forbilde.

OG i går, den 31.12.13 ble Daniel 4 år! Er så utrolig glad for at han fikk oppleve den dagen. Jeg var jo såå redd for at han ikke skulle få fylle 4 år. Men det fikk han altså. Og mange mange mange flere bursdager blir det :)

 

Det eneste nå er at han har sår på leggen og på armen som ikke vil gro. Så på mandag skal han få hudtransplantasjon. Gruer meg jo litt. Han kommer ikke til å like det i det hele tatt. Han trodde vell at han var ferdig med narkose nå.

 

Her er noen bilder fra den siste tiden :)

 



Nettopp kommet hjem fra sykehuset :)

 


Før snøen forsvant :)

 


Daniel og Isabell pynter juletreet :)

 

Baker pepperkaker :)

Hvordan det går med Daniel

Hei dere som leser dette :) Jeg tenkte kanskje at noen lurer på hvordan det går med Daniel. Så da tenkte jeg å skrive litt om hva som har skjedd siden sist. For det er ikke lite.

 

Daniel var jevnt dårlig etter sist operasjon. Feber og oppkast innimellom. Slapp og hadde vondt over alt egentlig. Det gjorde oss selvfølgelig veldig bekymra. Spesielt når vi fikk svar på blodprøvene at immunforsvaret hans var på vei ned. Og etterhvert var helt i bunnen! De kalte inn en kreftlege for å se på blodprøvene hans (ikke fordi de mistenkte kreft, men fordi de er gode på blodprøvesvar). Og de undersøkte for alle mulige skumle sykdommer. Den værste var immunsvikt. Da jeg fikk vite dette ble jeg kjempe redd!

Heldigvis var det ikke noe av det. Immunforsvaret ble litt bedre for hver dag som gikk heldigvis. Men Daniel var fortsatt dårlig. Det ble mye narkose. Nesten hver dag faktisk. For å fikse diverse. Bytte cvk, ta ut dren, sette inn nytt dren osv.

Noen dager etter at de hadde satt på benlappen fant de ut at de skulle fjerne drenet som satt i ryggen hans. For det drenerte mindre og mindre for hver dag. Noe som betyr at kroppen hans klarte å drenere selv. De tok det ut, og han har klart seg helt supert uten det. Så da slapp han shunt. *Bank i bordet* for at det ikke skjer noe som gjør at han må ha det.

 

Vi hadde også fått vite at Daniel hadde fått sopp i spinalvesken (vesken som sirkulerer rundt i ryggraden og opp i hjernen). Dette er en uvanlig tilstand som kan bli alvorlig. Soppen han blant annet gjøre sånn at det blir produsert mere spinalveske, noe som gjør at trykket i hjernen kan bli høyt. Vi ble advart av legene og at dette var de bekymret for.

Den natta sov vi dårlig. Så ble han dårlig. Kjempe dårlig. Feberen ble skyhøy. Vi snakker 40-41 i feber. Han fikk et helt sinnsykt utslett over hele kroppen, og hovnet opp i ansiktet og etterhvert i resten av kroppen. Han ble hastet tilbake til intensiven igjen.

Vi trodde dette skyldtes soppen. Men det var en infeksjon. De fant aldri helt ut av hva dette var, men de behandlet han som han hadde blodforgiftning. Og vi fikk beskjed om at dette kunne gå begge veier. Dette var da to grusomme dager.

Men så begynte han sakte men sikkert å bli bedre. Pulsen stabiliserte seg, feberen sank, og ble til slutt borte. Utslettet forsvant etter at de sluttet med den antibiotikaen som han tydeligvis ikke tålte.

Det var en STOR lettelse for oss da han ble flyttet fra intensiven, til en barneavdeling. En vanlig barneavdeling der en av oss må sove hos han og passe på han. Gleden var STOR.

For hver dag som gikk viste han fremskritt. Han ble blidere, mere aktiv og lærte seg til og med å kjøre rullestolen sin selv. Helt supert. Han ble kvitt sonden, og begynte å spise og drikke mer (selv om det går litt i rykk og napp).

 

OG på fredagen som var ble han flyttet til sykehuset buskerud i Drammen. Utrolig deilig, og litt skummelt. Deilig at han er nærmere hjemme. Skummelt at vi ikke er på riksen mer. Men de er flinke i Drammen også :)

Han har selv klart å klatre opp i et lite lekehus og skli ned selv. Og her om dagen snudde jeg ryggen til i noen minutter, og når jeg snudde meg tilbake hadde han reist seg opp (på sitt ene bein), og stod å holdt seg i en lekebåt! Jeg ble jo selvfølgelig sjokkert, og glad. Dette gjorde han mange ganger. Og han reiser seg opp på knærne uten å holde seg. Utrolig flink gutt.

Ordene hans kommer sakte men sikkert. Det har kommet flere og flere. Men det er som å lære å snakke på nytt. Ikke alle ordene har helt rett uttale med en gang. Men det kommer seg :)

Jeg trenger vell ikke si at vi er utrolig stolt av den sterke gutten vår :) Han har overrasket alle med styrken sin!

 

 

Operasjonen var vellykket!

I går kveld fikk vi vite at de skulle sette på benlappen i dag. Veldig kort varsel. Men godt at de skulle bli gjort tenkte jeg.

I dag tidlig ble han kjørt på operasjon, og mange timer senere fikk vi vite at operasjonen hadde gått bra, og at benlappen var satt på plass igjen. Visstnok var det litt vanskelig å få den på, for det er fortsatt litt hovent, men legen trodde ikke det hadde hatt noe å si om de hadde venta.

Så nå er vi et skritt lengre :) Veldig spennende, og deilig at det har blitt gjort synes jeg :)

Daniel våkna med veldig vondt i hodet, og har sovet og kastet opp litt. Men det er jo ikke så rart egentlig.

Nå er det bare å se fremover :)

Oppdatering om Daniel

Hei alle som fortsatt er innom her :)

Jeg har begynt på flere innlegg, men det har liksom aldri blitt noe jeg har hatt lyst til å poste. Enten har det blitt for personlig, eller for kjedelig. Men nå tenkte jeg at det var på tide å oppdatere litt om Daniel. For noen lurer sikkert på hvordan det går.

 

Det er ganske lenge siden jeg har skrevet noe her. Så jeg skal prøve å få oppsummert best mulig.

 

Daniel har kommet kjempe langt. Han har kommet lengst fysisk vil jeg si. Han har fått tilbake omtrent all bevgelighet i høyre side, og bruker høyre hånd like mye som venstre. Så det er utrolig bra. Han har lært seg å sitte så og si alene. Men nå har han ikke sittet på noen dager fordi han har hatt en infeksjon i drenet som sitter i ryggen hans, så han har veldig vondt i ryggen.

 

De tok av gipsen for omtrent en uke siden. Det synes han var skummelt. Vi hadde jo fortalt han at foten var borte, men han forstod det selvsagt ikke før han virkelig så det. Det ble mye sår gråt og han ville helst gjemme "stumpen" under dyna. Han har fått en silikon-sokk som skal sitte på der, og han gråter hver gang vi tar den av og på. Men vi tror ikke det er pga smerte.Men noen ganger glemmer han det bort, og andre ganger skal han vise den frem. Så det er ikke bare negativt.

 

Han har ikke fått tilbake språket. Men stadig flere og flere lyder og små ord kommer. Jeg lengter veldig etter å høre stemmen hans igjen! Og vi merker at han blir frustrert når vi ikke skjønner hva han mener. Men det er jo super fremgang, så vi har håpet i behold. Han skjønner alt vi sier, så mest sannsynlig kan han få tilbake alt av språk.

 

Det er visst ganske utrolig at han har blitt så bra på denne korte tiden, for når han kom hit så trodde de ikke at han kom til å overleve fikk jeg høre. Det stakk skikkelig inni meg når jeg fikk høre det. At de trodde han kom til å dø. Uff, for en ekkel følelse. Husker fortsatt den panikken jeg konstant hadde de dagene før vi visste om han ville overleve.

 

Akkurat nå har vi fått et lite tilbakeslag på fremgangen, for han har fått en infeksjon som har slått han ut litt. Han er på isolat akkurat nå, for det han har er smittsomt. Stakkar lille min, har kasta opp i flere dager. Han orker ikke å sitte, og har mye vondt. For et par uker siden ville han ut på lekerommet hele tiden, men nå vil han bare ligge i senga stort sett. Men det kommer seg vell etterhvert tenker jeg.

 

Ellers har vi blitt henvist til sunnaas, så det blir spennende. Håper bare at han blir frisk nok til at de kan sette på den benlappen snart. Så får vi se om han trenger shunt (en ledning som går under huden fra hjernen og ned til magen for å drenere spinalveske). Han har jo dren nå, og shunt er på en måte et permanent dren (selv om han kanskje ikke trenger den permanent). For akkurat nå har han et dren som sitter i ryggraden og drenerer ut spinalveske for å regulere trykket i hjernen. Dette er fordi hjernen hans ikke klarer å kvitte seg med det selv. Men det håper vi at snart går i orden :)

 

Det var det meste som foregår :) Veldig mye å tenke på for oss. Jeg synes ikke akkurat dette blir noe lettere. Vi er lei og slitne av sykehus. Vil bare hjem. Jeg og Knut har bytta på å dra hjem å være med lillemor den siste tiden. Er veldig deilig å være litt hjemme også. Samtidig som det virkelig føles ut som at noe mangler når jeg er hjemme. Det er ikke det samme uten Daniel. Får bare håpe at det ikke er så alt for lenge til han kan bli med hjem :)

 

Takk til alle som hjelper oss gjennom denne tiden, og alle som støtter oss <3

Flink gutt!

Først må jeg si. Tusen millioner takk for alle de fine kommentarene og støtten dere har vist oss i denne vanskelige tiden. Det betyr så mye for oss alle. Jeg har jo fått enorm respons, og synes det er morro å få tilbakemeldinger på at det er bra skrevet.




 

Det som har skjedd med Daniel er jo helt grusomt. Ingen barn (eller noen andre for den saks skyld) skulle trenge å oppleve noe sånt. Det er bare så utrolig urettferdig og feil at jeg kan ikke få sakt det nok. Fortsatt er det stunder hvor jeg tenker, "Har alt dette vært en drøm?", og "Har dette virkelig skjedd?". Men det har det altså, og vi har faktisk ikke annet valg enn å takle det.

 

Daniel er altså våken, og av respirator. Det skjedde forrige helg. Det har gått over all forventing! Han er så utrolig flink. Jeg kan med hånden på hjertet si at han er en helt! Det sier jeg til han også. Han er en liten superhelt. Når jeg sier det så bare smiler han sitt skjønne sjarmerende smil.

Her er det fremgang fra dag til dag. Han var veldig lei seg de første par dagene han var våken. Først gråt han høylytt. Så var det en liten periode som han bare lå der, helt stille, mens tårene rant. Det gikk skikkelig inn på meg.

Men etter et par dager etter at han ble flyttet fra barneintensiven, så begynte ting å bli bedre. Han kvikner til mer for hver dag som går. Det er trening 2 ganger om dagen med fysioterapaut. Bare på disse få dagene har styrken i kroppen hans blitt mye bedre. Men han har enda en lang vei å gå.

Han har jo veldig nedsatt beveglighet i høyre side av kroppen, men det har kommet seg VELDIG. Men har ikke veldig god koordinasjon på venstre side heller akkurat nå.

Det er jo høyre legg som er amputert, men han løfter gipsen sin høyt i lufta for å vise hvor sterk han er. Da ser han på oss å smiler stolt. Han klarer også å løfte høyre arm mer og mer hele tiden. Det er så gøy å se.

Han smiler MYE. Det er hans måte å si ja på. Når han mener nei så rister han på hodet. For han kan jo ikke prate. Men sånn som det er så ser det ut til at han kan lære det igjen. Håper vi. Han forstår jo alt vi sier, og virker egentlig veldig som seg selv personlighetsmessig.

 

Han spiser godt! Spiser masse is, drikker sjokolademelk, brødskiver og most middag. Er så gøy å se ansiktet hans lyser opp når vi spør om han vil ha is. DA vet vi at han skjønner hva vi mener, hehe.

Dagene våre er fylt av å lese for Daniel, og prate med han. Vi prater om hva som har skjedd, om ting vi har gjort sammen før, om familie og om ting vi har planer om å gjøre sammen med han. Han har også fått låne en bærbar dvd-spiller, så han ser en del på filmer som han liker.

 

Nå er vi spente på hva som skjer fremover, og prøver å få tak i en god logoped. Viktig å komme i gang med planlegging tidlig, selv om logoped ikke kan gjøre så mye med en gang.

 

Igjen, tusen takk for all støtte!

Lille ungen min, hvordan ble du så syk? (En historie om en 3,5 år gammel gutt med hjerneblødning)




 

For 11 dager siden var den værste dagen i mitt liv. De dagene som fulgte har også vært grusomme. Jeg har opplevd det jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. For det er sånt man bare hører om at skjer med andres barn.

 

Mandag, 2. september dro jeg på skolen. Daniel, min 3,5 år gamle sønn, hadde vært syk siden torsdag uka før. Lett feber, men eller kvikk. Hvertfall torsdag og fredag. Han var noe slappere lørdag. Søndag var han ganske dårlig. Var slapp og klaget over hodepine. Han ville helst ligge på sofaen å sove.

Faren hans tok han med på legevakta. Der sa de at han hadde ørebetennelse, og han fikk noe antibiotika. Det stolte vi på, selvfølgelig. Og de kunne ikke skjønt hva som var i ferden med å skje. Ingen kunne det.

i

Natt til mandag våknet han og spurte etter vann, for han var tørt. Det var siste gangen jeg hørte stemmen hans.

Mandag hadde jeg forsovet meg, så jeg sto opp og fortet meg. Tenkte at samboeren min skulle kjøre meg på skolen. Allerde da var det noe i meg som ble bekymret. Klokka var 7, og Daniel er alltid først ute med å stå opp. I 6 tida står han som regel klar for å slå på tvn. Men ikke i dag. Han ville rett og slett ikke stå opp. Noe som ikke ligner han i det hele tatt. Ikke en gang når vi tok opp lillesøsteren hans. Men jeg tenkte som så at han sikkert var trøtt fordi han var syk.

Det tar ikke lang tid å kjøre til skolen. Maks 5 minutter. Daniel sov hele veien.

Etter at jeg hadde vært på skolen et par timer, fikk jeg en del sms av samboeren min som var bekymret for Daniel. Han fikk ikke i han mat eller drikke, og han bare sov. Jeg gikk ut av klasserommet og ringte legekontoret. Først sa hun i telefonen at de hadde desverre ingen ledige timer i dag, men at hun ikke hadde noen god følelse for det. Greit, sa jeg. Men så ringte pappaen meg opp igjen, og han sa at Daniel hadde masse utslett på kroppen. Så da ringte jeg de igjen. Da sa de heldigvis at de skulle få presset han inn kvart på 12.

Jeg gikk å var bekymra hele tiden. Sånn kvart over 12 fikk jeg en sms der der stod "Vi blir sendt videre til barnelege i Drammen". Så da ringte jeg han, og fikk høre at legen ville at Daniel skulle til sykehuset for å få antibiotikaen intravnøst. Da skal jeg bli med, tenkte jeg. Så jeg pakket sakene mine og løp ned til Åmot for å møte dem på veien.

 

Da jeg kom inn i bilen merket jeg med en gang at noe var alvorlig galt. Daniel sov ikke, han var bevisstløs. Hvis jeg ristet veldig i han kunne han slå opp det ene øyet. Det var det andre som gjorde at jeg skjønte at det var noe alvorlig. At han bare fikk opp det ene øyet. Vi kjørte så fort vi kunne. Men i ettertid skulle vi nok hatt en ambulanse som skulle møtt oss på veien. Desverre tenkte vi ikke så langt.

 

Fremme på sykehuset tok jeg han i armene mine og løp inn på akuttmottaket. Med en gang kom det en sykepleier som bare tok han og løp. Jeg løp etter og gråt som bare det. Da traff alvoret meg virkelig! Daniel ble lagt på en seng. Mange leger over alt som spurte om alt mulig, lyttet på han og stakk nåler i han. Daniel skrek i søvne. Grusomt for mammahjertet. Men, ingenting i forhold til alt jeg har opplevd i ettertid. Jeg begynte å se store merker på armene og lårene hans. Som vi i ettertid har lært at var pga blodpropp.

Jeg husker at jeg sa til han, "Jeg sier alltid til deg at du er så flink, men nå er du virkelig flink!". Da jeg hadde sakt det fikk jeg beskjed at han ble kjørt avgårde til CT av hjernen, for de visste ikke hva dette kunne være. Jeg så at han hadde begynt å blø neseblod, og blødde fra øret. Det visste jeg at ikke var bra.

 

Han ble trillet til CT, mens vi fulgte etter så godt vi kunne. Han ble trillet inn på et rom, og vi fikk beskjed om at det ville ta ca 10 minutter. Men de var borte i 15-20 minutter. Grusomme minutter. Da de kom ut igjen kom legen bort til oss å fortalte at de hadde funnet en hjerneblødning og skader på hjernevevet, og at han kom til å bli fløyet med luftambulanse til Ullevål i løpet av 30 minutter. Da fikk jeg panikk! Jeg skrek inn i genseren til Daniel, som jeg fortsatt holdt i hendene. Vi var rett og slett livredde!

 

Vi fulgte etter dem til der de skulle klargjøre han for turen. Vi ble bedt om å sette oss på et rom, så vi ikke skulle være i veien. Jeg husker hvor redd jeg var. Jeg spurte sykepleieren som satt der med oss. "Men kan han bli hjerneskadd?". Da svarte hun, "Det vet vi ikke enda". Grusomme ord. Jeg gråt og gråt. Så spurte jeg, "Men kommer han til å overleve?". "Det vet vi desverre heller ikke noe om!. I det øyeblikket stod min verden stille. Jeg fikk helt sjokk. Jeg gråt så ille at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg hadde bare lyst til å kaste opp!




 

Etter det var alt litt sånn tåkete for meg. Jeg husker at jeg ringte og informerte våre nærmeste. Vi stod ute å ventet på taxi da luftambulansen lettet. Jeg bare gråt og gråt. "Tenk at lille ungen min ligger inni der". Helt uvirkelig. Mange så på oss mens vi stod der. Ikke rart, sånn som vi gråt.

 

Taxien kom. Han kjørte oss til Ullevål. Men når vi endelig hadde kommet oss inn der, så fikk vi vite at han var fløyet til Riksen i stedet, for der hadde de kapasitet til å ta imot han. Så var det inn i ny taxi, som kjørte oss til Riksen. Det tok mye tid før vi fant ut hvor vi faktisk skulle gå når vi kom dit. Men da vi endelig kom dit så ble vi tatt imot at en veldig hyggelig sykepleier som viste oss til et pårørende rom. Daniel var til operasjon, så det var bare å vente. Vi ventet og ventet.

Endelig kom hun å hentet oss. Vi skulle snakke med kirurgen. Jeg klarer ikke huske alt hva han sa. Men vi fikk vite at Daniel hadde hatt en stor hjerneblødning på venstre side, som hadde kommet av en blodpropp i hjernen. Trykket i hjernen hadde vært enormt. De hadde måttet fjerne en benlapp på venstre side. Det betyr at de skjærte ut en del av hodeskallen hans sånn at hjernen skulle få bedre plass, sånn at trykket skulle synke. Vi fikk vite at Daniel var veldig veldig syk, og at det kunne ta mange dager før vi visste om han ville overleve. Det er vell noe av det værste man kan få høre som mor og far.

 

De første dagene fikk vi hele tiden høre at han var så veldig veldig syk. De passet hele tiden på trykket i hjernen. ICP(trykket i hjernen) lærte vi oss fort å følge med på, på den skjermen over hodet hans. De vil ha det under 20. Hvis det blir over 20 så er det farlig, for da vil ikke hjernen få nok surstoff (tror jeg). Vi fikk vite tidlig at hvis det skjedde så var det ikke mye de kunne gjøre for han. Normalt trykk er mellom -5 og 5.

De første dagene var trykket rett under 20. Jeg var så redd hver gang det ble sånn 17,18 og 19. Men de ga han mye beroligende, og det hjalp på trykket.

 

Dette var IKKE det eneste problemet vi hadde! Han hadde fått mange blodpropper rundt omkring i kroppen. Begge beina hans var mørke lilla, og han hadde store lilla merker på armene. Derfor måtte han egentlig ha blodfortynnende. Men så enkelt var det ikke, for han hadde nettopp operert i hjernen, og de var redd for at blodfortynnende ville skape en blødning som de ikke kunne stoppe. Så han fikk ikke blodfortynnende før dagen etter han fikk disse merkene.

 

Stakkars lille godgutten vår lå i respirator i mange mange dager. Vi fikk vite etter 2-3 dager at det kunne bli nødvendig å amputere høyre fot og deler av leggen, for den ble rett og slett ikke bedre. Jeg ble knust. Men innså raskt at dette var en liten pris å betale imot at jeg fikk beholde gutten min. Noe vi fortsatt ikke visste om vi fikk.

 

Sykepleierne på barneintensiven her på riksen er såå fantastiske! Føler virkelig at sønnen min er i trygge hender. De vokter som hauker over de syke barna!

 

For 3-4 dager siden fikk vi svar på MR. Det viser seg at det ikke er skade på hjernestammen! Herlig! Det vil si at han kan puste og andre livsviktige ting. Det er det viktigste. Nå har han våknet litt til, så det er ganske tydelig at han har mistet språket. At han må lære å snakke på nytt. Og han er stort sett lammet på høyre side av kroppen. Men det er også ting som kan trenes opp. Håper vi.

Men det viktigste er at han vil overleve. Det var fantastisk å høre legene si at nå forventer de at han overlever.

 

I dag amputerte de foten, og nesten hele leggen. Heldigvis er kneet igjen. Så etterhvert blir det protese. Men det skal nok gå det også. Jeg vil si at situasjonen er ganske ille når man ser på det å måtte amputere en fot som en bagatell i forhold til alt annet. En 3.5 år gammel gutt skal ikke måtte gå gjennom noe av dette her! Og ingen foreldre skal trenge å måtte miste barna sine, eller leve med den virkelige frykten for å gjøre det.

 

Vi er heldige som har så mye familie som har støttet oss og Daniel. De har sittet i en stor flokk her på pårørende-rommet i nesten 2 uker. En av sykepleierne sa at hun hadde aldri sett en så stor flokk av pårørende. Godt å ha de her. Ellers hadde dagen blitt såå lange.

 

Nå har jeg fortalt historien til min sønn, Daniel Alexander på 3.5 år. Verdens friskeste unge frem til september 2013. Hvorfor dette skjedde med han? En ørebetennelse, eller halsbetennelse. I veldig veldig sjeldne tilfeller kan noe så lite føre til noe så stort. Vi har fortsatt ikke alle svar.

 

Hvilke funksjonshemninger han får i tillegg til at han bare har en fot, det vet vi ikke enda. Helt grusomt å være vitne til alt den lille kroppen har måttet tåle. Grusomt å se han gråter, fordi han har vondt. Uuthodelig å ikke kunne ta vekk smerten hans! Hadde tatt over alt det som har skjedd med han, på øyeblikket.

 

Takk til deg som har orket å lese historien til Daniel :) Han lever, og vi skal sørge for at han får et fantastisk liv, med funksjonshemninger!


Daniel med lillesøster Isabell



Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Oktober 2013






★ legg meg til som venn
22 år gammel mor til to herlige unger. For kontakt: unnisolheimandersson@hotmail.com



hits